BiipMag

En novelle er en litterær sjanger og karakteriseres av en relativt kort, sammenhengende, fortellende tekst. Handlingen dreier seg oftest rundt få personer og er konsentrert om en hendelse eller en tilspisset situasjon.

Novellen må ikke forveksles med romanen, som er lengre og gjerne i kapitler. Her er det ofte flere personer involvert enn i novellen og handlingen strekker seg ofte over lengre tid.

Her er et analyseoppsett med vanlige, generelle punkter. Husk at dette ikke er en komplett analysestruktur, men det gir en pekepinn på hva analysen bør inneholde. Det kan være noen ulikheter fra skole til skole, så sjekk hva din skole opererer med før du begynner med analysen.

KOMPOSISJON

Innledning

- Åpningen kan være «in medias res»: rett på sak, midt i handlingen.

- Åpningen kan være en presentasjon av personer eller konflikt

- Åpningen kan være en skildring av personer, miljø eller stemning.

Rammefortelling (fortelling i fortellingen)

- Kronologi eller tilbakeblikk/retrospektiv

- Tidsforløp

- Referat/scener

- Kontrast (mørkt/lyst, god/dårlig¿.)

- Spenningskurve

- Frempek/forvarsel

- Høydepunkt

- Vendepunkt

Avslutning

- Lukket (avsluttet handling)

- Åpen (usikkert hva som skjer videre)

Handlingen

- Handlingen har gjerne et høydepunkt eller klimaks.

- Dette høydepunkt eller klimaks vil ofte utgjøre et vendepunkt, et punkt i teksten hvor konflikten får en utløsning.

- Handlingen kan være kronologisk framstilt, det vil si i den rekkefølge hendelsene skjer.

- Handlingen kan ha tilbakeblikk (retrospeksjon) eller frampek.

- Handlingen kan være bygd opp ved hjelp av parallellhandlinger som eventuelt møtes.

Avslutningen

- Avslutningen kan knyttes til vendepunktet i handlingen (jfr pkt 2).

- Avslutningen kan være overraskende.

- Avslutningen kan være avklarende eller åpen for ulike tolkninger.

Åpning og avslutning kan bindes sammen ved at noe gjentas. Det kalles sirkelkomposisjon.

SYNSVINKEL - Hvem forteller?

En episk tekst har en skjult eller åpenlys forteller som har et ståsted i forhold til det som skjer i fortellingen.

1. Autoral synsvinkel (fortellersynsvinkel).

Fortelleren står utenfor fortellingen på en av disse måtene:

Refererende synsvinkel: Fortelleren gjengir bare det som kan sees og høres ("flue på veggen").

Allvitende synsvinkel: Fortelleren vet alt om personene, hva de tenker og føler og hva som har skjedd og hva som skal skje.

2. Personal synsvinkel.

Fortelleren opplever det som skjer gjennom en person i fortellingen på en av disse måtene:

1. person-forteller: («jeg-forteller»): Fortelleren er selv med i handlingen som hovedperson, eller som biperson.

3. person-forteller: Fortelleren er ikke selv med i handlingen, men kryper inn i tankene til en av personene og opplever det som skjer gjennom denne personen (han/hun).

- Refererende/objektiv (refererer det som skjer/sies, ”flue på veggen”).

- Allvitende (tankereferat, forfatterkommentarer).

PERSONKARAKTERISTIKK

Teknikk

Ulike teknikker kan benyttes for å beskrive personer. Teknikkene kan også kombineres på ulike måter.

Personkarakteristikk:

- direkte (karakteristikker av person/adjektiv)

- indirekte (beskrivelse gjennom det personen sier/gjør)

- statisk (person som ikke forandrer seg)

- dynamisk (person som forandrer seg)

- indre (beskrivelse av egenskaper)

- ytre (beskrivelse av utseende/ytre)

Forfatterholdning

Forfatteren vil ofte framstille personer som sympatiske eller usympatiske. Forfatteren viser slik sin holdning til personene, og denne holdningen kan også smitte over på leseren.

Statiske og dynamiske personer

En statisk person er den samme gjennom hele teksten. En statisk person kan være framstilt så ensidig at vedkommende blir en ren type eller klisjé (skurk, helt). En dynamisk person utvikler seg, gjennomgår en indre prosess, forandrer sitt forhold til seg selv eller andre.

Personer og konflikt

Personenes forhold til hverandre i teksten er også med på å forme leserens inntrykk av dem. Konflikter mellom personer kan forsterke beskrivelsen av sider ved personligheten.

MILJØSKILDRING

- Beskrivelse

- Påvirkning på personene

Miljøskildringens oppgave er gjerne å belyse personene og forholdet mellom dem. I tekster med vekt på samfunnsforhold vil miljøskildringen gjerne dominere framstillingen. Miljøskildringen kan spille på alle sanser, både syn, hørsel og lukt. Den kan fokusere på detaljer som bygger opp under tema og budskap eller som fungerer som viktige symboler.

Knytt gjerne teksten opp mot andre samfunnsmessige epoker, steder eller andre relevante hendelser. Gjør imidlertid bare dette når det faller naturlig og har en relevans.

På samme måte som ved personskildring kan forfatterens holdning komme til uttrykk i miljøskildringen.

SPRÅKLIGE VIRKEMIDLER

De fleste stilistiske virkemidler brukes i episk diktning. Stilnivået kan variere mellom høystil, saksstil og lavstil. Ofte kan replikkene være i lavstil, mens selve fortellingen har et høyere stilistisk nivå.

- Ironi (si det motsatte av det en mener) (mest brukt i sakprosa/kåseri/essay)

- Overdrivelse (signaliserer gjerne ironi)

Stiltone:

- Høystil (Bibelen/kansellistil)

- Normalstil

- Lavstil (muntlig språk)

Dialogene:

- Dialekt

- Adjektivbruk

- Plussord/minusord

- Sammenlikninger («lang som ¿.»)

- Metaforer (språklige bilder uten sammenlikningsord)

- Symboler (språklige bilder som går utover ordet selv))

Gjentakelse, kontraster, allusjoner og språkbilder brukes, men kanskje ikke så hyppig som i lyrikken. Regelmessig, kunstferdig rytme og enderim er svært sjeldent brukt i denne sjangeren.

Vær bevisst når du leter etter virkemidlene i teksten: Hva vil forfatteren ha frem med virkemidlene? Sitater og utdrag fra teksten bør være med i analysen for å eksemplifisere.

TEMA, MOTIV, BUDSKAP

Hvilket tema tar teksten opp?

Motiv er tekstens konkrete innhold, det som skjer i teksten av konkret handling.

Tema er